/\

ANNONSE

Folk

Heis seilene for OL i Tokyo

Hvis du googler ordet «seiling», finner du blant annet spørsmålet «Er seiling en sport eller en hobby?» For Tiril Bue er det uansett ramme alvor, og i 2018 hadde det norske medaljehåpet nok av motvind i seilene.

Året begynte dårlig for Tiril Bue i Barcelona i januar da makkeren hennes, Mathias Mollatt, fikk slått skulderen ut av ledd. Da det skjedde igjen i mai, ble han tvunget til å operere. For at Bue skulle kunne fortsette måtte Jeppe Nilsen overta. Men det var ikke slutten på dramaet. 

– Det er ganske langt fra bildet folk har av seiling, sier Bue. – Jeppe henger en meter over vannet. Du må være nådeløs og fryktløs. Det er så sterke krefter i båten at de kontrollerer deg om du ikke kontrollerer dem. Alt går så fort at du ikke har tid til å tenke over hva som faktisk skjer. Da han falt, forstod jeg umiddelbart at det ville gå dårlig. Det var en forferdelig følelse.

Nilsen ble truffet av en T-foil (en «vinge» under vann) ved rundt 18 knops hastighet. Kuttet i leggen gikk helt inn til beinet, og han måtte tilbringe tre dager på sykehus i Japan, der han fikk flere sting på innsiden og over 20 på utsiden av leggen.

– Det var et virkelig marerittår. Men jeg lærte mange lekser, og ikke minst fikk jeg en bedre forståelse av hva det betyr å jobbe i et team. Vi har alltid sagt at vi vil vinne medaljer i Tokyo, og vi har fremdeles troen. Med tanke på at Mathias ikke kunne seile i hele 2018, har vi hatt en enorm fremgang siden februar i år, sier Bue.

Nacra 17, som var på OL-programmet for første gang i 2016, er en katamaran for et mannskap på to. Hastigheter på 18 knop er ganske vanlig, og med makshastigheten på 28 knop er det den raskeste og mest ekstreme seileklassen. Etter å ha blitt oppmuntret av Mollatt byttet Bue fra enmanns Laser Radial-jolle våren 2017. Det var en mulighet hun ikke kunne la gå fra seg.

– Det er en fantastisk rask båt. Det er også krevende og spennende med to personer. Det krever mange timers trening og omfattende kommunikasjon, som er moro å utvikle. I vårt lag er Mathias «motoren» i båten – han tar seg av seilene, og jeg har roret. Selv de minste bevegelser har en voldsom effekt. Alt handler om koordinasjon og presisjon, i tillegg til at man må være eksplosiv. Seiling er svært komplekst, med mange små delmål og prosesser som virker sammen. Det som motiverer meg, er hvordan alle disse faktorene hjelper meg med å drømme stort. 

Som liten var Bue opptatt av dans, tennis, piano, fotball og håndball. Hun ville også bli lege, og derfor var det viktig å gjøre det bra på skolen. Men gradvis var det seilingen som tok over. 

– Jeg begynte da jeg var åtte. Onkelen min seilte, og det samme gjorde alle søsknene mine. Broren min vil nok hate meg for at jeg sier det, men han var aldri særlig god på ballspill, så foreldrene våre måtte finne på noe annet. Jeg har alltid likt meg på vannet, og det var et godt miljø, så for meg var dette en uslåelig kombinasjon.

 

Et av forbildene hennes var Siren Sundby, som vant OL-gull i Athen i 2004 samt VM-gull i 2003 og 2004. Sundby er den foreløpig siste nordmannen som har vunnet en OL-medalje i seiling.

– Jeg tenkte ikke på å konkurrere i OL da jeg var liten, men det motiverte meg å ha en så stor profil som forbilde, sier Bue. – Da jeg vant gull i Youth Sailing World Championships i 2011, kjente jeg at dette var noe jeg kunne. Følelsen av å være den beste, når alt faller på plass og du forstår at dette er resultatet av all treningen – du får bare lyst til å fortsette.

 

Makkeren Mathias Mollatt, som er mer sammen med henne enn noen annen, beskriver Bue som nøktern og energisk på én gang. En som er aktiv, glad og som alltid gjør noe. Han nevner også hennes sterke besluttsomhet. – Ikke prøv å komme før henne opp trappene, advarer han.

– Trappeløpene, ja, bryter Bue inn. – Det var en hemmelig greie som ingen visste om. Hver gang jeg gikk opp trapper med noen, måtte jeg være førstemann til topps. Men én dag røpte jeg dette til Mathias, og det var det dummeste jeg kunne gjort. Nå har det utviklet seg til å bli en taktisk kamp som begge later som at vi ikke bryr oss om. Jeg har et utrolig intenst konkurranseinstinkt. Det er nesten latterlig intenst, men jeg har lært meg å tone det ned. Nå for tiden kan jeg spille Monopol med familien uten å miste besinnelsen!

 

Konkurransen i Rio var både utfordrende og inspirerende for OL-debutanten, som da seilte solo. For landet var det imidlertid en skuffelse. OL i 2016 var Norges verste på 52 år, og de eneste medaljene kom i håndball, bryting og roing.

– Målet mitt var å komme blant topp ti som kvalifiserte seg til finalen. Jeg gjorde det bra i kvalifiseringen året før, og jeg hadde vunnet en stor regatta like før jeg reiste til Brasil. Jeg vil ikke si at jeg var kjempeselvsikker, men jeg kjente meg sikker på at målet mitt var overkommelig. Skuffelsen når du ikke klarer å nå målet, er enorm, og det ble en viktig del av evalueringen etterpå. Når du finner ut hva som gikk galt og lager en plan for hvordan du skal klare å gjøre det bedre neste gang, blir det enklere å slå seg til ro med resultatet og gå videre. Dette er del av prosessen med å bli best, sier Bue.

 

I løpet av en vanlig uke trener hun 36 timer. I tillegg bruker hun mange timer på markedsføring, regnskap, sponsorarbeid, reiser, arbeid på båten og alle de andre oppgavene som følger med det lille «foretaket» MollattBue. 

– Jeg glemmer aldri første gang jeg måtte stå over en discofest på barneskolen fordi vi hadde tirsdagsregatta i klubben. Jeg må finne den riktige balansen mellom sport, privatliv, studier og så videre. Nå kommer det mange regattaer langt hjemmefra, blant annet i Tokyo, Oakland og Melbourne. Jeg tror vi totalt har vært hjemme én gang de siste fem månedene, så hjemme kjennes på en måte som å være på ferie, sier hun.

Det har også vært en annen pris å betale. For å kunne konsentrere seg 100 % om medaljedrømmene har det blitt mindre tid til skolearbeid, slik at karakterene har blitt dårligere. Heldigvis har Bue fått permisjon fra studiene på Handelshøyskolen BI, slik at hun kan utsette voksenlivet enda litt lenger.

– Jeg har tenkt litt på livet etter seilingen, men foreløpig har jeg ingen peiling på hva jeg skal gjøre. Det er litt som med seilingen, på den måten at det er mange forskjellige ting jeg liker å gjøre. Det kommer an på økonomien, men jeg har svært lyst til å seile i neste OL i Paris. I vår sport gjør de fleste det best når de er rundt 30 år, siden det hele er så erfaringsbasert, sier Bue, som vil være 28 år når OL i Tokyo starter den 24. juli 2020. 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk